Dette er de nye NJP-fotografene

Onsdag 3. januar møttes den nye gruppen med NJP-fotografer i Oslo. Dette er den syvende runden med Norwegian Journal of Photography, og de neste to årene vil de ni fotografene jobbe med sine prosjekter i samarbeid med mentorer og hverandre. 

Christian Tunge vil fortsette med sitt fokus på miljøutfordringer, og konsentrere seg om blant annet sommerfuglenes symbolske verdi. 

– Det siste halvannet året har jeg reist til noen av verdens største sommerfuglparker for å dokumentere sommerfugler. Jeg vil jobbe videre med mikroorganismer og insekters betydning for planeten, forteller han. 

Via en interesse for økologi, miljø og mikroorganismer kom han i kontakt med en gruppe birøktere for noen år siden. Etter noen samtaler var det særlig mytene og historiene om biene som gjorde temaet spennende å utforske kunstnerisk for Christian. I forbindelse med dette arbeidet, kom han over en artikkel om sommerfugler. 

– Sommerfuglene er naturens kjennemerke for et sunt økosystem – forsvinner sommerfuglene er det et sikkert tegn på at noe er galt. Jeg har blant annet frekventert USAs dyreparker – med konstruerte planteliv, avlede dyr og fjernstyrte klima. Sommerfuglene og biene har oppnådd en viktig symbolsk betydning i store deler av verden. De er opphavet til flere kulturelle referanser som binder oss sammen, sier Christian. 

Fotograf Gina Grieg Riisnæs jobber i Aftenpostens utenriksredaksjon og har siden januar 2022 vært tett på konflikten i Ukraina som journalist og fotograf. Hun vil bli værende i landet frem til mars, da flytter hun til Midtøsten for samme avis. 

I NJP vil hun jobbe videre med bildene fra Ukraina og gjennomføre regelmessige reiser tilbake til landet for å fortsette å dokumentere krigen. 

– Målet med dette prosjektet er å visualisere krigen og russlands innvasjon av landet. Jeg ønsker å spisse det og konkretisere prosjektet. Et av spørsmålene jeg har – og et av målene som jeg har i NJP – er å jobbe ut hvor mitt fokus må ligge når jeg dokumenterer krigen i Ukraina fremover, forteller Gina. 

Naina Helén Jåma fokuserer på temaet arv, noe som har vært i hennes bevissthet siden hun begynte å fotografere i 14-årsalderen. 

– Jeg er selv samisk, og i samisk kontekst sier et ordspråk at mennesket låner jorda av kommende generasjoner. Hva tenker unge om utfordringer knyttet til klima og miljø? Hvilke tanker har de om det gamle ordspråket? Dette er spørsmål jeg vil ta utgangspunkt i. Hva er arven som vil overleveres til neste generasjon?, spør Naina. 

Hun vil benytte seg av dybdeintervjuer med mennesker i den samiske kulturen og bruke disse som utgangspunkt for å jobbe i dybden med teamet arv. Under sin presentasjon fortalte hun at hun den kommende tiden også vil jobbe med ideer og tanker rundt hvordan prosjektet konkret skal visualiseres. 

Fotograf Matilde Solsvik er fra den lille plassen Vik, en grend i kommunen Øygarden utenfor Bergen, en plass der alle kjenner alle. Selv om hun ikke lenger bor der, ligger stedet hjertet hennes nær. – Helt siden jeg flyttet fra Vik for syv år siden har jeg kjent på en sterk tilknytning til hjemstedet mitt. På samme tid har jeg kjent på en stor frihet etter at jeg flyttet. Å komme fra en bygd kjennes både trygt og utrygt, sier Matilde. 

Hun vil i NJP-perioden utforske Vik, noe hun påbegynte som et hovedprosjekt i studiene sine. Og hun vil vise hvordan det er å leve og vokse opp i et lite kystsamfunn på vestlandet. Og hun vil utforske historien og tradisjonene til hjemstedet sitt, men også det nye. 

– Jeg har allerede tilbragt mye  tid der. De lever tett på naturen, mye handler om fiske og i tillegg står religion sterkt. Dette ønsker jeg å dykke ned i og utforske med mitt kamera, forteller hun. Hun ønsker å se på samspillet mellom generasjonene i Vik, mellom menneskene og naturen og viktigheten av tro og religion. 

Jói Kjartans er fra Island, er utdannet grafisk designer og har tatt fotografiutdanning på Bilder Nordic. Hans prosjekt vil handle om en overtro som fortsatt lever på Island, men som er i ferd med å forsvinne med de yngre generasjonene. 

– Huldufólk, eller de usynlige folkene, er en myte og overtro som har lange røtter på Island. De bor i stein og fjell, de kan hjelpe menneskene på Island, men de kan også være slemme. Denne troen har eksistert i lange tider, men den går sakte, men sikkert i glemmeboken. Mitt prosjekt er inspirert av denne overtroen, forteller Jói. 

Han vil fotografere ting som minner han om historiene om huldufólk, og veve dette sammen med historien om sin egen familie.

– Min bestefar jobbet på skip og var synsk. Så det knytter seg mye mystikk til han også. Derfor ønsker jeg å utforske denne delen også fotografisk, i et forsøk på å bevare historien om overtro, sier han. 

Fotografen Espen Eichhöfer er opprinnelig fra Hallingdal. Han stilte et stort spørsmål under sin presentasjon, som også er temaet han ønsker å dykke ned i de neste to årene. 

– Jeg gjorde et prosjekt fra mitt hjemsted, der jeg fotograferte menneskene og deres tett bånd og tilknytning til naturen. I disse bildene forholder jeg meg helt konkret til opphavet mitt, min norsk-tyske identitet og familie. I bildene trer enkelhet, nøkternhet og en nær tilknytning til naturen frem som en norsk kjerneidentitet. 

– I løpet av arbeidet med dette prosjektet ble jeg nysgjerrig på om dette faktisk er kjernen i norsk identitet – eller om det bare var min forestilling? Spørsmålet om hva som former vår identitet har blitt en drivkraft i arbeidet mitt som fotograf, forteller Espen.

For et år siden begynte han på sitt arbeid «Oslo Show». Han vil fokusere på den unge generasjonen i Oslo. 

– Jeg følger en gruppe studenter og gründere, som kommer fra den akademiske, øvre middelklasse. Det er disse menneskene som i stor grad skal forme landets fremtid. Hvordan lever en generasjon, som befinner seg i spenningen mellom velstanden som – historisk sett – nylig er oppnådd, og bevisstheten om at slutten på den fossile tidsalderen nærmer seg? Og hvordan preges Oslo av denne spenningen? 

– Min fotografiske tilnærming består av en kombinasjon av observerte hverdagssituasjoner, fotografiske tolkninger og å følge mennesker over tid, sier han. 

Helene Mariussens prosjekt handler om feministisk pornografi. Om hvordan man kan produsere pornografi og på samme tid gjøre det feministisk. 

– Jeg møtte en kvinne som holdt foredrag om det å være feminist og som jobbet som pornoskuespiller, og jeg fikk lov til å følge henne. Jeg vil fotografere hverdagen hennes, og samtidig dykke inn i miljøene hun er i, forteller Helene. 

Skuespilleren er flerkulturell og følte hun ikke fant seg selv representert i pornofilmene. Hun er også opptatt av det etiske, av at skuespillere skal ha betalt, være trygge og at alle kulturer er representert.

– Jeg håper at mitt prosjekt vil være med å utvikle samtalen om pornografi i Norge, der vi henger etter resten av Europa. Jeg vil at stemmene som kjemper for blant annet feministiske rettigheter skal høres, sier hun. 

Krister Sørbø har vært på Taiwan allerede en gang. I sitt NJP-prosjekt vil han reise tilbake til øya flere ganger, og fortelle historien om stedet som av mange i dag omtaler som verdens farligste. 

– De frykter en invasjon fra Kina, og amerikansk etterretning sier at de vil bli invadert innen 2027. Jeg ønsker i mitt prosjekt å utforske hvordan det er å leve med denne mørke skyen hengende over seg.

– Hvordan påvirker det folk at det henger skilt på hvert gatehjørne i Taipei som viser veien til nærmeste bomberom? Hvordan påvirkes ungdommen som dras inn i forsvarets “ungdomsavdeling” før de blir vernepliktige? Hvordan vil fremtiden til den jevne taiwaner se ut hvis Kina får kontrollen?

Sitt første besøk gjorde han før sommeren 2023, på jobb for Forsvarets Forum. Da fokuserte han mye på den militære delen. Nå ønsker han å returnere for å komme nærmere menneskene som bor i Taiwan. 

Lena Lislevand har jobbet et år i rånermiljøet. Nå vil hun bruke de kommende årene på å dykke enda mer inn i disse miljøene. 

– Fenomenet er spredt over hele landet, fra storbyer til avsidesliggende distrikter. De utgjør et allsidig spekter av unge mennesker med en felles søken etter spenning og ønske om å være del av noe større. De har skapt en inkluderende møteplass der unge mennesker kan samles. Dette fellesskapet spiller en viktig rolle i å bekjempe ensomhet i distriktene, forteller Lena. 

– Jeg vokste opp på et bitte lite sted, Søgne, hvor bilkultur og råning var viktig. Det handler om spenning, om det å være del av noe og være god nok for de som er en del av rånekulturen, forteller Lena. 

– Gjennom bildene mine vil jeg vise livet sett fra deres perspektiv. Ved å formidle det brede spekteret av opplevelser og relasjoner som finnes innenfor subkulturen vil jeg utfordre fordommene.

– Jeg ønsker å komme tett på miljøet og bli med inn i deres hverdag. Der de samles i bilene på strendene i sør, ved fjellene i vest og med snø og midnattssol i nord, samt de mer urbane områdene i øst. Jeg vil utforske likheter og ulikheter på tvers av bygder. Hele Norge, sier fotografen.