I helgen møttes fotografene i den sjette utgaven av Norwegian Journal of Photography på Preus Museum i Horten for å gå gjennom sine prosjekter med mentorer og fotograf Laia Abril.
I tre dager har bildene og prosjektene vært i fokus. Mye har handlet om å se sitt eget arbeid i nytt lys, sette spørsmål ved intensjoner og valg som er tatt og presentere arbeidene så langt. De syv fotografene vil fortsette jobben med sine prosjekter frem til sommeren.
Den spanske fotografen Laia Abril har hatt hovedansvaret for å veilede fotografene de tre dagene. Torsdag presenterte hun sine egne prosjekter for publikum hos Fritt Ord i Oslo, før hun og NJP-fotografene reiste til Horten for å starte den tre dager lange workshopen.
Mye tid på forarbeid
– Jeg jobber med en kombinasjon av fotografi, tekst og undersøkelser. Det gjør at jeg fotograferer helt i slutten av prosjektene. Jeg bruker mye tid på forarbeid og research, og det er mye tankearbeid rundt hvordan jeg skal visualisere det hele, fortalte Laia Abril under sitt foredrag i Oslo på torsdag.
Hun presenterte sitt store arbeid «A History of Misogyny», en serie på til slutt tre bøker som dokumenterer og tolker samfunnets syn på kvinner, kvinners rettigheter og ikke minst voldskulturen kvinner fortsatt utsettes for.
I hennes bok «On Rape», som er den andre i serien, ville hun ikke vise frem kvinnene som utsettes for overgrep.
– I stedet for å fokusere på ofrene, flyttet jeg oppmerksomheten mot hvor vi har feilet som samfunn. Hvor mediene, lovene, politiet og myndighetene har feilet. Hvis jeg skulle fotografert ofrene for voldtekt, ville presset vært på dem, mens jeg ville flytte det over på systemet, fortalte fotografen under seminaret på torsdag.
Under workshopen i Horten gikk Laia dypt inn i hvert enkelt NJP-prosjekt, hun så på fotografenes ideer og utvalg, og hun hjalp til med å finne nye måter å se materialet på. Mye handlet også om bruk av tekst i arbeidene og veien videre frem mot deadline i juni.
Hver fotograf har fått halvannen time på å gjennomgå sine serier med Abril og mentorene Rune Eraker og Laara Matsen. Her har de forklart sine motiver og ønsker, samt gjort redigeringsforsøk.
Verdens undergang
Fotograf Giulia Mangione forsøker å visualisere og fortelle historien om hvordan mennesker som frykter verdens undergang, forbereder seg og håndterer denne frykten.
– Jeg reiste på en lang roadtrip i USA, fem uker i september og oktober. Jeg vil forstå menneskene som frykter for fremtiden og som forbereder seg på verdens ende, fortalte Giulia under presentasjonen på Preus Museum.
Hun har blant annet besøkt det største overlevelsessamfunnet i verden, som ligger i Dakota.
– De har tatt over en rekke bomberom og bunkerser som ble bygget under den kalde krigen. Jeg ville møte menneskene der med et åpent sinn for å forstå dem. Jeg har også brukt tid på å intervjue flere av menneskene jeg møtte underveis, sier hun.
Noe av turen hun gjennomførte i USA var planlagt i forkant, hvor fotografen hadde avtaler. Resten av reisen ble gjennomført ved å fotografere det hun kom over, spontant.
Giulia ønsker også å bruke en del tekst i sitt prosjekt.
– Jeg tenker å bruke intervjuer med menneskene jeg møter, men også utdrag fra mine dagbøker fra reisen, som vil bidra til å gi subjektive betraktninger om hva jeg så og følte underveis, sier hun.
Paradiset
Lars Martin Hunstads prosjekt har tittelen Paradise og handler om Nord-Norge, en landsdel med store kontraster.
– Jeg er født i Nord-Norge, og nå utforsker jeg denne landsdelen. Jeg følger turistene, innflyttere og de lokale for å få en følelse av hvordan de opplever nord. Hvordan samhandler disse gruppene med mennesker, inkludert meg selv?, fortalte Hunstad under sin presentasjon av prosjektet.
Han har blant annet fulgt medlemmer av sin egen familie, og fotografert øyeblikk, hendelser og landskaper med et nysgjerrig blikk. Og han har brukt mye tid i forskjellige områder for å lete etter de underlige øyeblikkene, de landskapene og dagliglivet.
– Postkortene fra nord romantiserer denne landsdelen. Jeg ønsker å utfordre denne måten å se nord på. Jeg har sett etter kontraster. Dette er min egen, personlige utforsking av landsdelen, fortalte han.
«Vi sier ikke pappa lenger»
Fotograf Jo Straube har vært på tett på noen av sine slektninger. Siden 2016 har han fulgt det som var en familiefar gjennom prosessen for å bli kvinne.
– Da hun i studietiden ble kjæreste med min kusine, delte hun hemmeligheten med henne. Utover det var det ingen som visste om det, fortalte Jo på Preus Museum.
I 2017 begynte et forsøksår som kvinne, noe som kreves for å kunne gå videre med transformasjonen. Behandlingsforløpet skulle vare i seks år. Da hun endelig gikk gjennom den krevende operasjonen var hun 50 år og hadde levd med ønsket om å være kvinne siden hun var 15 år.
Klesforbruket
I løpet av det siste halvannet året har fotograf Matthis Kleeb hatt sitt fokus på å dokumentere konsekvensen av moteindustrien og hvordan vestens forbruk får konsekvenser for landene i sør.
Prosjektet har fått navnet From Trend to Trash.
– Hvert år kaster hver eneste nordmann 23,5 kilo klær. 97 prosent av dette eksporteres ut av landet og ender ofte opp i land som Ghana eller Kenya, sa Matthis under sin presentasjon.
I utgangspunktet er prosjektet i tre deler, der han ser på produksjonen av klær i land som Bangladesh, forbruket i vesten (Norge) og så ser han på steder de brukte klærne ender opp. Etter gjennomgangen på Preus Museum i Horten, vil prosjektet til Matthis ta en litt annen retning, der han fokuserer på sin reportasje fra Kenya samt mer konseptuelle bilder fra Norge.
– Jeg var i Kenya, hvor jeg møtte menneskene som jobber på de enorme søppeldyngene og plukker ut klær. Jeg var på markedene, hvor de får brukte klær fra blant annet Europa, der de syr, farger og reparerer klærne før de selger dem igjen, fortalte han.
Blomster, trær og mennesker
Mens Matthis har reist ut i verden, forholder fotograf Erle Kyllingmark seg til det helt nære.
– Mitt prosjekt har forandret seg endel siden jeg startet. Det handler om mangfoldet og hvor viktig det er både i naturen og blant oss mennesker. Jeg har på en måte gjenoppdaget Arne Næss og hans filosofi, og deler av hans tekster vil være viktig i mitt prosjekt, sa Erle under sin presentasjon.
Hun jobber analogt og fotograferer blomster, trær og portretter av mennesker. Erle kjører samme eksponering på de tre elementene, slik at bildene får tre lag: Et lag med trær, et lag med blomster og et lag med portrett.
– Hvert bilde vil sannsynligvis få navnet til blomsten, treet og personen jeg ar fotografert, fortalte hun. Så langt har hun fotografert 32 trær og 26 blomster. Nå jobber hun med å gjennomføre alle portrettene.
Jakten på bestefar
Et prosjekt om fotograf Simen R. Ulvestad og hans bestefar som han ikke kjente og knapt hadde møtt. Det er hva fotografen har fokusert på det siste året.
– Jeg møtte ham da jeg var to år gammel. Og så møtte jeg han igjen da jeg var 25 år gammel. Ikke lenge etter døde han. Dette er en historie om min alkoholiserte bestefar og min søken etter han, fortalte Simen i helgen.
Han vokste opp 15 minutters biltur fra sin bestefar, men møtte han kun en gang i oppveksten, da var han to år gammel. Bestefaren hadde ikke kontakt med resten av sin familie. Så tok Simen kontakt og møtte han en gang i voksen alder.
– Det første bestefar sa når han åpnet døren var: «Helvete du er stor». Og det siste han sa da jeg reiste fra han, var: «Jeg reiste mye og jeg datet mye».
Simen har lagt ut på en reise for å finne ut mer om sin bestefar. Bildene han tar er både direkte dokumentasjon og metaforiske fotografier. Og han bruker seg selv i fortellingen.
– Jeg fikk en koffert fra bestefar etter at han døde. Der lå det filmruller. Han var en ivrig hobbyfotograf, han var sjømann og hadde mange elskere. I kofferten lå hans dagbok, et kamera og en videokassett der han hadde skrevet «Ikke se». Så nå har jeg også fotografert mange av disse tingene han etterlot seg, sammen med noen av klærne hans, sa Simen.
Han prøver også å finne ut hvor han selv er forbundet med sin bestefar. Blant annet oppdaget han at favorittstedet for fiske også var hans bestefars foretrukne sted.
– Jeg visste ingen ting om han, annet enn at han var alkoholiker og ikke en del av familien lenger. I løpet av denne prosessen har jeg fått vite mer om han, sa Simen.
